fredag 15. januar 2010

Eit lite lys i mørke


Ja dette er månen ei mørk vinternatt.

Ja det er nok på tide med nokre ord her i dagboka.
Denne høsten og vinteren har uten tvil vore den verste i mitt liv. Det har vore som å ha blitt hærtatt av noko fremmandes og vondt. Det er angsten og depresjonen som har tadt meg.
Eg har i lengre perioder hadt konstant angst. Og det er ingen ord som kan beskrive den følelsen. Men du kan forestille deg at du heng etter fingetuppene utfor ein 10 etasjers bygning. Forestill deg den panikken du då har i kroppen. Forestill deg så att du har denne følelsen heile tida utan å vite kva du er redd for. Når du ikkje veit kva du er redd for kan du heller ikkje gå ut av situasjonen.
Eg har no vore igjennom 5 forskjellige typer medisiner og eit 3 vekers frivillig opphold på sykriatiske, som egentlig var ein god opplevelse når eg bare kom over den barieren. Eg trygla faktisk om å få komme tilbake då eg fikk uslett av dei medisinene eg var utskreven med derfrå. Men då var det ikkje plass til meg. Så tida etter det oppholdet var nesten verre enn alt. Då er det godt å ha ein mann som har erfaring med psyke. Og han hjelpte meg gjennom det. Det tok nemligt 3 og ei halv veke på ny medisiner før eg ein dag vakna opp og følte meg heilt normal. Har ikkje hadt tilbakefall men eg er forberedt på det kan komme.
Eg er no også forberett på å ikkje la dette fa%&&skapet ta hus i meg igjen. Det skal bekjempes på alle bukter og fronter.
I den perioden eg var som sjukest drukna eg meg i denne boka. Den hadde i det minste ein del effekt menst eg leste i den. Og den er ei fantastisk bok når ein er komt eit hakk over underflata. Eg trur også eg no veit kvifor eg har angst og kan jo då jobbe med det. Eit serdeles stort framskritt.
Ellers så går eg i terapi og har meldt meg på kurs i depresjonsmesting.
Eg er også komt fram til att tida med sulling er over. Det er 10 år sida eg traff veggen første gang og eg må no snart ta opp kampen mot demonene.
Så eg har snakka med det lokale gartneriet og eg skal starte der i uke 6. Det blir jobbtilvenning på mine primisser. Komme og gå når det passer i starten i allefall.
I mellomtida så går eg her heime å småkjeder meg. Denne følelsen har eg ikkje hadt tidligere. Og det er nokre år med lediggang no.
Min tidligere jobb var mange år med tunge (farlige) psykisk utviklingshemma og på slutten var eg på aldersheimen. Eg er utdanna hjelpepleier i vernepleie og svor på at eg aldri meir skal jobbe med folk. Følte meg fulstendigt tappa. Men no kjenner eg faktisk på å kanskje kunne hjelpe folk som strir. Kva framtida bringer er ikkje godt å vite men eg føler meg for øyeblikket meir opptimistisk enn på veldigt lenge.
Og når eg kom meg i gjennom dette så skal framtidige nedturar få skikkelig motstand.


Ellers ei gladmelding. Det 6 barnebarnet er på vei,

17 kommentarer:

smgj sa...

Det høre tungt ut. Jeg håper at du har energi nok til å be om - og kreve - den hjelpen du trenger. Det finnes forresten angstringer rundt omkring. Jeg kan sette deg i kontakt med et annet medlem av hagegal som har noe erfaring derfra, men vil ikke gjøre det her på web. Du ser mailadressen min og kan maile meg om du vil vite mer? Hun hjalp meg med noen tips for mestring av panikkangst for en tid tilbake.

RandiF sa...

Godt at medisiner kan hjelpe, men demonene må nok bekjempes skal du bli helt frisk og medisinfri. Lykke til i kampen, har selv vært gjennom noe av det samme og mye skyldtes udiagnostert lavt stoffskifte gjennom minst 8 år. DET fins det heldigvis medisin mot. Men terapi hjalp meg heldigvis også.

Rita sa...

Men søte deg da, har du hatt det så stritt i vinter......godt at det går rett vei nå da om ikke annet.

Lykke til videre, og god bedring.

Og lykke til med jobbtilvenningen :)

Tove sa...

Godt at du får hjelp av de rundt deg. Lykke til framover :-)

akoen sa...

Eg trur ikkje det finnest angstring her. Har ikkje høyrt om det.

Eg har ellers meint at det har vore noko fysisk galt med meg heile tida. Har blant anna store hevelser under armene og i lysken, men alle prøver inklusiv stoffskifte er heilt fine. Så eg har no innfunnet meg med at det er angsten og bare den. Det foregår jo i hodet. Kva hevelsene er er framdeles eit mysterium. 10 dager på penselin for bihulebetendelse har ikkje endra noko.

Alt godt sa...

:storklem: Du har jammen vore tøff som har klart å kjempe deg igjennom dette! Det er utruleg imponerande at du no har sloss deg fram til å sjå lys i tunnellen.

Eg ynskjer deg alt godt, god betring og lykke til. Og gratulerer med barnebarnet. Kanskje er det du som skal starte den angstringen? ;-)

krepsemor sa...

Jeg føler med deg. Angst er forferdelig å stri med, en famler i det blinde, for å få svar på hvorfor! Jeg har selv kjent på angsten, og det er fullstendig lammende! Hittil har jeg klart å skyve det bort. Jeg ønsker deg all mulig lykke videre!

www.hagenpahytta.wordpress.com sa...

Åh,, kjempeskryt til deg for at du har kava deg gjennom dette som er så vondt, og dessuten for at du forteller!! Det er mye mer alminnelig å slite med angst og depresjon enn "folk" kanskje tror, og åpenhet er knallviktig.
Jeg synes det høres ut som du er på rett vei og gjør de riktige tingene, og ønsker deg veldig lykke til med jobben, både den innvortes og den andre på gartneriet.

Og så nytt barnebarn da :D Så herlig!

Jeg kjenner jeg er helt kry av deg, jeg! *klem*

Frøya-Heidi sa...

Du har jammen hatt det tungt i det siste. Så bra å høre at du er på bedringens vei nå.

Lykke til videre og go bedring!

Randines hageblogg sa...

Hei Anne
Godt å høre at det går litt fremover med deg, du er savnet når du ikke er her. Synes du er tøff når du snakker åpent ut med dine depresjoner og angst, det er ikke jeg.
Min erfaring er at det ikke er lettvinte løsninger ut av angsten og det er slett ingen trøst i at andre også har angst.
Jeg har jobbet i årevis med å hente frem fortrengte hendelser og ikke minst følelser og det går i bølgedaler.
En norsk angstforfatter jeg liker er Paul Moxnes han har skrevet flere bøker bl.annet en om "Positiv angst" og en om "Hverdagens angst". Har merket meg boken du leste og kognitiv psykologi er bra for oss.

Ønsker deg lykke til med gartnerarbeid og nytt barnebarn!

hajal. sa...

Du har jammen hatt noko å stri med den siste tida. Godt er det at du no ser lyset på "den smale sti" framover. Lukke til både med gartnerijobben og bearbeidinga av angsten. Mange varme klemmar til deg!

Miamaria sa...

Godt å se at du er "i siget". :) Og så flott at du forteller, det er så alt for få som tør gjøre det samme. Trist at det fortsatt er så mye skam forbundet med sånt, som kan ramme hvem som helst - også de man minst tror. (Ja til og med en selv.)

Ønsker deg ei god helg, og til lykke med den kommende i familien. :)

akoen sa...

Godt med alle tilbakemeldingene. Eg var slettes ikkje sikker på om eg skulle skrive om dette men kom til at det var nødvendigt for min egen del.

Min mann har ein gang jobba der eg no var innlagt. Og etter første vakta hans der kom han heim og forkynte; Det er heilt vanlige mennesker der, det kunne vore deg eller meg. Då tenkte eg; Du ja, men ikkje eg.
Der tok eg skammeligt feil. Det blei meg.

Iris sa...

Jeg føler virkelig med deg, Anne! I dag sådde jeg masse irisfrø fra deg, og da sendte jeg deg en varm tanke. Lykke til med barnebarn og god mestring videre!

Sigrid sa...

Etter å ha levd i over 20 år sammenmed en mann som harslitt med både depresjon og panikkangst, har jeg sett på nært hold hvor tøft det kan være. Godt å høre da at du har en god støttespiller i mannen din og at du har kommet deg opp av hengemyra igjen. Medisiner kan være til god hjelp, men følg legens anvisninger nøye ved oppstart og avslutning av medisineringen. Uansett: Du er sterk som har kjempet deg igjennom og det er flott at du er åpen om sykdommen. Jeg skulle ønske at alle var like åpne, slik at psykiske problemer ble like lett akseptert som sykdom som et gipset bein.
Lykke til med hagesesongen og gartnerijobben. Godt å høre at dillene er på plass igjen :-)Og så hygelig å høre om enda ett barnebarn. Mye glede og håp i nye spirer av alle slag :-)

Berit sa...

Lei for at du har hatt det så stritt, og glad for at det går bedre med deg! Gartnerijobb høres fint ut.
Ang. stoffskifte: Normalgrensene til helsevesenet avslører ofte ikke problenene. Har en nært meg som fikk hjelp hos (rådyr) privat spesialist i Oslo, streng diett og noe medisiner fikk henne tilbake til normalt liv. Fastlegen fant ikke noe feil på stoffskifteprøvene.

Seascape sa...

Godt å høre at du er tilbake. Har savnet deg vet du. Herlighet hva du har vært igjen om.
De er heldige de som får deg i jobb, med alt du vet om blomster. Nytt barnebarn så heldig du er. Misunner deg der vet du :-)

Hils din mann fra oss.

Stor og varm klem fra Rigmor